Fra en lang liste over danser som vi har fått tips om fra publikum skal mange velges bort, og kun et representativt utvalg skal inn i utstillinga. Vi har bare ikke plass og rom for å ta med alle danser. Så da blir spørsmålet, hvem skal ut?
Nedenfor ser dere en screenshot av en youtube-video av fugledansen. Ut eller med? Den er jo artig da, men samtidig ikke en dans som har oppstått i en spesiell dansekultur…
Så hvilke premisser skal vi legge for utvelgelsen? Dette er spørsmål som vi nå drøfter mye rundt. Skal vi velge de flest husker, eller de som har vært viktigst for dansen globalt? Skal vi velge mest internasjonale hitter eller skal vi dra fram noen lokale og nasjonale varianter også? Og hvem skal bestemme hva som er en dansehit? Du eller jeg? Forskere eller dansere? Museumskonservatorer eller kulturpolitikere? Og hvilke danser er det viktig å ikke glemme? Og hvilken rolle tar museet i denne utvelgelsen? Skal de heller la noen som har gode kunnskaper om dansetradisjoner gjøre utvalget? Eller kanskje spørre rundt hos folk flest? Museer lagrer jo ikke danser nede i magasinet, slik som de gjør med bilder, gjenstander mm, og kan ikke plukke de fram igjen når de skal på utstilling. Museer er faktisk avhengig av mennesker som danser for å formidle dans!
Dans lever i kroppene til folk, og i den kroppslige hukommelsen av å utføre bevegelser til musikk. Men hva er det med dansene som gjør at de blir populære blant mange? Musikken, bevegelsene, tempoet, folka som danser? Hvem og hva er det som starter de nye trendene, det som blir populære danser? Og hva er det som gjør at de forblir populære over lengre tid og at noen danser går i glemmeboka? Husker du de samme dansene som din far eller din farfar?
Kanskje fugledansen ikke er så farlig at vi glemmer? Hva tror du?
Museene danser 